Tillitsvalgte fra Moss Seilforening i NSF

(kopiert fra Jubileumsboken - Moss Seilforening 50 år)

Vår forening er ti år eldre enn Norges Seilforbund og var med i det konstituerende seilting februar 1970. Den første saken på tinget var navnet på forbundet Kongelig Norsk Seilforening (KNS) ønsket at navnet skulle være Landsfor ningen KNS, men ikke alle likte det. Det forelå forslag om at navnet burde være Norges Seilforbund. Det ble en følelsesladet diskusjon hvor Moss Seilforenings representant, Kåre Nilsson, fra talerstolen støttet forslaget, og det ble da også vedtatt.

Allerede fra Norges Seilforbunds begynnelse har representanter fra Moss Seilforening (MS) hatt et avgjørende ord i norsk seilsport gjennom forbundets styre, komiteer og klasseklubber. Helt fra det første året og fram til i dag har medlemmer fra MS hatt tillitsverv i NSF. I flere perioder har de ledet komiteer og utvalg, vært representert i styret og sittet som president i fire år. I de fleste saker har representantene hatt støtte fra Østfold Seilkrets og fra de øvrige foreningene i vår krets. Det har gitt oss tyngde i viktige saker. NFS’ referater, protokoller og dokumenter levner ingen tvil om at MS har hatt betydelig innflytelse på utviklingen av norsk seilsport.

Fra starten av NSF i 1970 og fram til 2010 har MS hatt tillitsmenn i styret og medlemmer av komiteer og utvalg.

Kåre Niisson - Vår første tillitsmann i NSE Ble valgt inn som varamann til det første styret.

Hans Jan Wang-Hansen — Medlem i klasse klubbkomiteen.
Allerede fra starten av var det debatter i forbundet om klasseklubbenes plass i organi sasjonen. Men sterke krefter på høyt nivåønsket ikke at klasseklubbene ble representert i styret eller på seiltinget. For i noen grad å imøtekomme klasseklubbene ble det oppnevnt en klasseklubbkomité. Fire representanter ble valgt, men etter bare noen måneders arbeid frasa representantene seg plassene i komiteen. En ny komité ble oppnevnt, men den hadde ikke kontakt med det aktive seilermiljøet og fikk ingenting gjort. På Seiltinget i 1972 tok Hans Jan opp saken og foreslo at klasseklubbene snarest måtte bli representert på Seiltinget. Forslaget ble ikke realitetsbehandlet. Hans Jan deltok også på det aller første C-trenerkurset som seilforbundet holdt, og han skrev en oppgave om temaet.

Gunnar Wang-Hansen — Medlem i båtkomiteen 1975.
Sommeren og høsten 1973 la NSF ned et stort arbeid for å registrere regatta flåten i landet. T alt var det 3798 regattabåter. De klassene som hadde mer enn 100 båter var: A-jolle 509, Optimistjoll 412, Yngling 208, Flipper 196, BBT1 153, Europajoll 110, Gazelle 109. Båtkomiteen hadde som mandat å sette opp en liste over anbefalte båtei og som skulle være en rettesnor for seilforeningene i deres rekrutteringsarbeid.

Steinar Førland — Formann i særutvalget i Østfold og varamann til styret i NSF 1975.

Hailvard Tønnesson — Medlem i juniorkomiteen 1975—1977

Lillebiss Vedeler Jensen — Formann i klasseklubbkomiteen 1977, medlem i eliteutvalget 1977—1980, styremedlem 1981—1985, formann i redaksjonsrådet og PR-kontakt 1982—1983, medlem i PR-komiteen 1984, medlem i valgkomiteen 1985—1986, varamedlem i domsutvalget 1988—1989, medlem i domsutvalget 1990—1991. Lillebiss Vedeler Jensen ble første kvinnelige styremedlem i NSF og var med i styret og forskjellige utvalg i 15 år under fem forskjellige presidenter.
Lillebiss var kjent for sine sterke meninger og en modig fremførelse. På Seiltinget møtte hun for Østfold Seilkrets, som hun var den første formann for, og dette vervet hadde hun i mange år. Hun arbeidet for at klasseklubbene skulle få større innflytelse i NSF en tilbakevendende sak på mange seilting. Men de som var for dette, vant ikke fram, selv om de fleste var enige om at klasseklubbenes arbeid var meget viktig, spesielt for jolleseilerne og rekrutteringen av barn og unge til seilsporten.
NSF hadde i flere år diskutert retningslinjene for hvilke båter de skulle anbefale foreningene og kretsene å satse på. I1979 ble det for første gang offisiell politikk å prioritere visse klasser. Det var OL-klassene og junior-/rekrutterings klassene som førte fram til viktige internasjonale klasser som på denne måtenfikk en særstilling. Det skulle også velges en dameklasse. På tinget i Ålesund gikk Lillebiss på talerstolen og anbefalte E-jollen som damebåt, og forslaget ble vedtatt. Senere har det vist seg at det var et meget godt valg. E-jollen fikk god fremgang i Europa og jollen ble valgt som damebåt i OL i Barcelona i 1992, der en norsk seiler tok gull medaljen.
Det var vanskelig å få sponsorer til seilsporten, og en av grunnene var at det ikke var lov å ha reklame på båt eller klær. Lillebiss så tidlig at reklame var nødvendig for å få økonomiske midler. Hun kjempet derfor ved enhver anledning for at reklame skulle bli tillatt. Etter hvert ble reglene forandret og reklame godkjent, men under forutsetning at all reklame måtte godkjennes av NSF.

Bente Nilsson — Medlem i skole- og trimutvalget 198 1—1984, styremedlem 1995—1996, medlem barne- og ungdomsutvalget 2008. Bente har vært ansatt i NSF.

Torbjorn Pollen — Styremedlem i NSF 1986— 1987, leder av PR- og informasjonskomiteen i NSF 1986— 1987, visepresident i NSF 1988—1989, leder av organisasjonskomiteen i NSF 1988—1989, president i NSF 1990—1994, president i Skandinavisk Seilforbund 1991-1992 og leder av valgkomiteen i NSF 1994—2000.
Torbjørn Pollen hadde erfaring som tillitsmann i Norsk Optimistjolleklubb, formann i E-jolleklubben og formann i MS dahan ble valgt som styremedlem i NSF. Han fikk først ansvaret for PR- og informasjonskomiteen. Informasjonstjenesten i NSF hadde aldri fungert tilfredsstillende, og mange av de påsatte komitéformenn hadde gitt opp etter kort tid. I hovedsak var informasjonen ut til seilforeningene basert på bladet Seilsport. Bladet kom ut seks ganger i året, og derfor var stoffet allerede foreldet når det kom på trykk. Torbjørn mente at særlig styreprotokoller og AU-protokoller kom for sent. Seilsport var dessuten kritisert for sin journalistikk på flere Seilting. I samarbeid med styremedlem Hilde Almar-Næss fremforhandlet han en intensjonsavtale med bladet Seilas & Båtliv. På Seiltinget i 1988 ble det vedtatt at forbundets organ skulle være Seilas & Båtliv.
I styret for Europajollene hadde Torbjørn arbeidet sammen med Jorunn Wedel Jarlsberg (JWJ). Sammen etablerte de en støttekomité for OL-seilerne. Familien Wedel Jarlsberg stilte sitt gods til rådighet og arrangerte et OL-ball til inntekt for SOL-88 og senere SOL-92 (Støtte til OL-satsingen). Innbydelser og brosjyrer hadde Torbjørn ansvaret for. Det må her nevnes at JWJs engasjement var til meget stor hjelp, både til OL-88 og OL-92. Ikke bare holdt hun flere OL- ball, men fikk malt tre malerier som ble solgt for 300 000 kroner. Hun forhandlet også fram en avtale med Jahre Line og administrerte avtalen for NSF. I tillegg stilte hun Jarlsberg hovedgård ved tre anledninger til rådighet for firmaet Platou, og inntektene av det gikk til NSF.
På Seiltinget i 1987 var Torbjørn dirigent. Ved flere seilting tidligere var det kommet opp forslag om to-årige seiltingsperioder. Det hadde mange motstandere og ble nedstemt. På Seiltinget i 1987 klubbet Torbjørn forslaget i gjennom. På samme ting ble det også vedtatt at NSF skulle ha to visepresidenter, en med ansvar for økonomi og en idrettsansvarlig.
I1989 ble Torbjørn valgt som visepresident med ansvar for økonomien. Seilernes resultater i OL, VM og andre internasjonale regattaer gjorde at Olympiatoppen bevilget mer penger til seilerne og NSF. I tillegg fikk JWJ inn store beløp for NSF. Økonomien ble så god at NSF opprettet et treningssenter nær Cadis i Spania. Mange talentfulle seilere ble sendt dit for NSFs regning, og dit kom også seilere som var tatt ut til OL, for å trene.
Tinget 1990 valgte Torbjørn som ny president ved akklamasjon. Seilsporten var nå inne i en god periode, og mange seilere fikk topp-plasseringer internasjonalt. Det ble sølv i OL i Pusan, 2. plass i EM for Flying Dutchman, to sølv i junior VM, og enda kunne flere vært nevnt.I1988 etablerte NSF dameombudsordningen. Helt fra starten hadde man diskutert virkemidler for å få med flere kvinner i seilsporten, både administrativt og idrettslig. Her ble Hilde Almar-Næss ble valgt inn som det første ombud. Torbjørn fulgte opp dette i 1990, slik at hun da ble valgt som visepresident i forbundet.Norges Idrettsforbund ønsket at særforbundene skulle etablere riksanlegg, men kravene til slike var meget høye. Et eget utvalg i NSF utredet saken. De konkluderte med at avstandene var for store og båt-transport for kostbart til at ett landsomfattende senter ville fungere. I stedet foreslo styret å etablere regionale sentra for seilkretser som kunne ha et naturlig og formålstjenlig samarbeid. Dette forslaget fikk full tilslutning.
På Seiltinget i 1992 var LYS-saken et hett tema. Styret foreslo at det skulle opprettes et sentralt LYS-register. Motivet fra styret var tredelt, nemlig at det ville gi oversikt, rettferdighet og inntekter. Som president var Torbjørn mest opptatt av større rettferdighet, for systemet ble praktisert forskjellig på Østlandet og i Bergen. Øst og vest sto sterkt mot hverandre, men styrets forslag ble vedtatt. NSF skulle administrere LYS-måling, og utdanning av målere startet opp igjen.
Året 1992 ble et jubelår for seilerne og NSF. Det var mange kvalifiserte seilere til OL, uttagningene ble vanskelige. Norge deltok i brett for damer og herrer, E-jolle for damer, 470 og FD for herrer, Tornado og Soling. Kriteriene for å bli sendt til Barcelona var fra Norges Olympiske Komité (NOK) at seilerne skulle ha sjanse til å plassere seg blant de åtte beste. Kampen om plassen i E jolle damer ble hardere enn presidenten hadde ønsket. Ved en feil gikk seilforbundets generalsekretær ut i en TV-sending og annonserte at Karianne Eikeland fra Bergen var uttatt. Det var ikke styret enig i og mente at Linda Andersen fra Tønsberg var den best kvalifiserte. Etter heftige diskusjoner i styret valgte fler tallet allikevel å støtte generalsekretæren, og Karianne Eikeland ble foreslått for NOK. Tønsberg seilforening protesterte, tok saken opp med NOK, som valgte Linda Andersen. Saken ble en stor belastning for presidenten og styret i NSF. Generalsekretæren ønsket å trekke seg som OL-sjef, og Bergen seilforening truet med rettssak.
Linda Andersen tok gull og ble den første norske kvinnen med gullmedalje i en sommerolympiade. I1992 fikk vi også VM-gull i E-jolle damer og i brett damer, bronse i E-jolle herrer og bronse i Minitoner. I europamesterskapene oppnådde vi bronse i FD og bronse i E-jolle damer. I nordisk mesterskap fikk vi gull i E-jolle for damer. En stolt president mottok den største økonomiske premien av alle på IYRUs årsmøte i London, og resultatet ble meddelt kongen på det Skandinaviske Seilforbunds tradisjonelle lunsj på Ritz i London.
For å følge opp de gode resultatene og for å utvikle seilerne over hele landet, ble Jan Steven Johannessen fra Moss ansatt som forbundstrener.

Gabriel Lund — Medlem i brettseilingskomiteen 1980

Tonny Vedeler Jensen — Medlem i damekomiteen 1978—1979, medlem i dommerutvalget fra 2008 og nå internasjonal dommer.

Lars Grande — Medlem i utdanningskomiteen 1986, medlem i rekrutteringsutvalget 1988—1989, medlem i Norges Cup-utvalget 1990—1991, medlem i dommerutvalget 1992—1995, medlem i regel- og appellkomiteen 1994—1998.
Lars gjorde seg bemerket i de komiteer og utvalg han var med i. Med faglig bakgrunn i seilsporten og sin rolige måte å fremføre meninger på lyttet andre til hans synspunkter. Men det var som dommer han påvirket beslutningene mest. Det er alltid mange forskjellige holdninger til og meninger om hvordan seilreglementet skulle tolkes. Lars hadde klare og gode tolkninger som andre dommere lyttet til. Han ble etter hvert en meget anerkjent dommer, både i Norge og internasjonalt. I flere år var han dommer ved de store regattaene i Kiel.

Morten Knudsen — Medlem i trenerutvalget 1988—1989.

Hans Haug — Leder i appellkomiteen 1988— 1993, flerårig leder av Østfold Seilkrets, dommer og LYS måler.

Per Arne Syrrist — Medlem i klasseklubb utvalget 1990—1991

Erik Johannessen — Medlem i sportskomiteen 1992, medlem i regattaarrangør utvalget 2000—2007 og LYS-måler. Moss Seilforening var tidlig kjent for å gjennomføre gode regattaer med vekt på at startlinjen lå riktig og at banene var som beskrevet i seilingsbestemmelsene. Foreningen var populær som arrangør og fikk tildelt store arrangementer av klasseklubbene og NSF. Dessverre var det mange som ikke hadde de nødvendige kunnskaper om å arrangere for eksempel et norgesmesterskap, og det gikk ut over seilerne. Moss Seilforening ønsket å gjøre noe med det. Erik Johannessen hadde i flere år vært med på å arrangere regattaer under dyktige regattasjefer i Moss. Han var i tillegg kritisk til at ikke saken ble tatt alvorlig nok i NSF. Erik ble foreslått av MS som medlem i regattautvalget i NSF og ble valgt inn i 2000. I Eriks periode ble kravene til regattaarrangørene og regattasjefene skjerpet. Det ble også innført at regattasjefer ved store arrangementer skulle godkjennes av NSF. For å heve nivået rundt om i landet ble det derfor arrangert felles seminarer for dommere og arrangører. Erik deltok også tre ganger på seminarer i Danmark for å perfeksjonere seg som regattasjef.

Per Bordal — Styremedlem 1994—2000, leder i utdanningskomiteen 1996—1997, leder i trenerutvalget 1994, varamedlem i domsutvalget 2001—2006, medlem i regattaarrangørutvalget 1999—2008. Som leder i utdanningskomiteen var Per BordaI med på å strukturere utdanningen i NSF. Kursene ble formalisert og nytt materiell utviklet. Utdanningskomiteen holdt årlige kurs for dommere, målere og andre utvalg. De koordinerte videre også kurs og opplæring av trenere. I sin periode som medlem i regattaarrangørutvalget var Per Bordal instruktør på de fleste kurs i perioden 1999—2008, og hadde 8 kurs med til sammen 80 elever. Standarden for avvikling av regattaer fikk en klar “mosseprofil”. Kursene ble endret fra å være rent teoretiske til også å få med en praktisk del. Etter hvert ble det krav om autoriserte regattasjefer på alle store regattaer. Ved autorisasjon var medlemmer av utvalget sensorer.
Regattasjefer i MS som fikk autorisasjon i perioden var Jan Fredrik Klette, Hans Egil Eriksen, Thorstein Tønnesson og Erik Johannessen.

Per-Christian Bordal — Medlem av trenerutvalget 1994—1998 og trener for NSFs storbåtsatsning NORSteam fra sesongen 2009. Her seiles det med den gamle “Fram XV”, som kong Harald har gitt i gave til NSF.

Oie Petter Pollen — Medlem i OL-komiteen i 1995, medlem av organisasjonskomiteen 1996—1997, OL-sjef 1997—2000 og OL i Sydney 2000.
NSF opprettet fadderskap for eliteseilerne, der de som ble uttatt til å representere NSF i større regattaer, fikk en erfaren seiler som fadder. Hensikten var å overføre kunnskap og erfaringer til nye eliteseilere. Ole-Petter ble fadder til Per Moberg som tok bronse i Laser i OL i Atlanta 1996.
Mange gav utrykk for at eliteseilerne trente for lite. Som OL-sjef tok 0le- Petter tak i problemet og forlangte større treningsinnsats før økonomisk støtte ble utbetalt fra NSF. Det skapte diskusjoner fordi ikke alle seilere var enige i kravene. Men resultatet kom da bronsemedaljen i Soling gikk til Herman Horn Johansen, Espen Stokkeland og Pål Davis i Sydney 2000.

Thorstein Tønnesson — Styremedlem 2001— 2006 og leder for PR- og mediekomiteen i 2006.

Lisbeth Johansen — Varamedlem i doms-ut valget 1996—2004.

Jan Steven Johansen — Forbundstrener 1989, videre 1993 medlem i trenerutvalget, 1994 medlem i utdanningskomiteen og 1995 medlem i landsutvalget.
Han har mye av æren for resultatene norske seilere oppnådde internasjonalt i perioden 1987 til 1995. Jan Steven var faglig dyktig og inspirerende, og han hadde visjoner. Han satte mål som brakte seilerne fram til resultater.

Jan Fredrik Klette — Styremedlem i regattaarrangørutvalget 2007—2009.

Dag Løken — Styremedlem i dommerutvalget 2007—2009.

Hans Bendik Fylling Eriksen — Styremedlem i trenerutvalget fra 2009.

Hans Egil Eriksen — Styremedlem 2007— 2009, leder av utdanningskomiteen 2007— 2009, leder av markedskomiteen fra 2007—d.d., toppidrettsansvarlig fra 2008— d.d., Visepresident 2009—d.d., leder av Eliteutvalget 2009—d.d., leder av NOR-Steam 2008—d.d-, medlem av arbeidsutvalget 2009—d.d.
Hans Egil hadde erfaring fra styreverv både i krets, klasseklubber og som formann i MS da han ble valgt inn som styremedlem i NSF. Som utdannet dommer og regattasjef fikk han ansvaret for utdanningskomiteen, som tar seg av dommer-, arrangør-, trener- og målerutdanning. Kvalitet og kvantitet ble satt i fokus, da våre utdannende tillitsmenn var i fåtall og kunnskapsnivået sterkt varierende. Banedommerutdannelsen ble i denne perioden formalisert med egen utdannelse.
Da Hans Egil ble valgt inn i styret, sto forbundet overfor en stor økonomisk utfordring, i og med at de såkalte spillemidlene ville forsvinne innen et år. Det utgjorde et inntektstap for NSF på hele 40 prosent. Andre inntektskilder måtte etableres, og markedsutvalget ble dannet med Hans Egil som leder. Store kostnadskutt ble iverksatt ut over i 2008, inntektssiden bedret seg sakte, men sikkert, slik at nye satsninger kunne se dagens lys.
Etter OL 2008 ble Hans Egil satt på oppgaven som toppidrettsansvarlig, med ansvar for Norges OL-landslag. Under dette ansvarsområdet lå også topp idrettsrekrutteringen, den såkalte ToppSeil.
Fra 2008 ble det utviklet en ny toppidrettsmodell. Satsning i storbåt skulle likestilles med OL-satsning. Resultatet av var at NORSteam ble dannet under ledelse av Hans Egil. Kong Harald forærte sin regattabåt “Fram XV”, en Farr 51, til prosjektet, og kongen ble selv en ivrig trener av mannskapet. Per Christian Bordal (MS) og Bjørn Lofterød (SOON) ble engasjert, og begge bidro også sterkt til at prosjektet har blitt en suksess.

Runar Thøgersen — Scanicap- og LYS-måler. En meget aktiv måler som praktiserte i flere seilkretser for både skrog og seil gjennom mer enn 30 år (1974— 2007). Var også i en lengre periode medlem av teknisk komite i Østfold Seilkrets.

 

Vi takker Torbjørn Pollen som, via arkiver i NSF og egne notater og erfaringer som tidligere president i seilforbundet, har sammen fattet denne oversikten.

 

Du er her: om MS Utmerkelser NSF tillitsvalgte - MS